Kunsten å imitere naturen
Kunsten å imitere naturen
Av Ana Leticia Sigvartsen
Et stort, vakkert tre i skogen kan se ut som et uanstrengt mesterverk, men å gjenskape naturens storhet krever fysisk arbeid, kreativitet og en god dose tålmodighet.
Et majestetisk tre bryter seg opp fra jorda. Den bøyde stammen er lent mot høyre, men strukturen står likevel oppreist og sterk i perfekt balanse. Grener vokser ut av stammen som et dusin armer, dekket av tett løvverk.
Treet er plantet i en liten plastpotte som hviler oppå bordet. Jeg kommer nærmere og bøyer knærne for å se det nedenfra og opp. Fra denne vinkelen kunne dette lilliputiske eksemplaret være et hvilket som helst tre, bortsett fra at det knapt er én meter høyt.
Rundt meg er det flere som betrakter treet oppmerksomt. De er Bonsaientusiasten fra Norsk Bonsaiselskap som har stått opp tidlig og trosset vinterkulde og dårlig føre for å komme til Binderiets lokaler i Oslo øst. Det er bryet verdt: i dag skal de snakke bonsai.
Mer enn vanlig kunst. Bonsai er, i motsetning til det mange tror, ikke en spesiell planteart. Det er heller ikke et genetisk modifisert tre laget utelukkende til pynt. Norsk Bonsaiselskap definerer det som «et tre eller en busk som er plantet i en skål og holdt i miniatyr ved hjelp av spesielle dyrkingsmetoder».
De som tar bonsaidyrking på alvor vet at det handler om mye mer enn hagebruk. En bonsai vil overleve sin dyrker, den krever oppmerksomhet og kontinuerlig arbeid – noe klubbens kasserer Aira Finingen oppdaget da hun kjøpte sin første bonsai for ti år siden:
– Jeg tror nok at mange kjøper dem fordi de er søte, men bonsaidyrking er en tålmodighetshobby. Jeg begynte forsiktig, kjøpte noen planter som noen sa var herdige og gjorde alle de feilene man kan gjøre.
Bonsaientusiasten Per Arild Gjerde har et tips til nybegynnere:
– Det letteste er å starte med bonsaier som du får kjøpt hos vanlige blomsterbutikker. Men der skal du kjøpe ficus og ikke noe annet. Den kan du ha innendørs hele året, og den er robust.
Gjerde har dyrket små trær i nesten tjue år og har mistet telling på hvor mange bonsaier han har hjemme. Han forteller at han har latt seg fascinere av trærnes lange levetid og kompleksitet:
– En bonsai kan være her når vi kommer og lenge etter at vi har gått bort, sier han.
– Dessuten er det et kunstverk. Ikke på samme måte som for eksempel et maleri, som man henger på veggen og så er det ikke noe mer å gjøre med det. Bonsai er noe man må stelle kontinuerlig, hele livet. Det er en kunst man aldri slutter å jobbe med.
Tatt vare på i 600 år. Per Arild Gjerde har i dag tatt med seg to små trær som han fant i skogen og nå prøver å utforme til å bli bonsaier. Det tar ikke så lang tid før folk begynner å flokke seg rundt plantene og de blir rommets midtpunkt.
– Jeg går mye på jakt etter trær. Det heter yamadori, å gå ut i naturen og lete etter trær, forteller han, omringet av nysgjerrige tilskuere.
– Hvor gamle er de, tror du? Ti år? spør noen.
Gjerde ser nøye på stammen og anslår at det ene må være rundt førti år gammelt. Alderen imponerer meg, men den imponerer ikke han. Nesten et halvt århundre er ingenting i forhold til noen av bonsaiene han har sett i Kina. Han åpner laptopen sin og viser et bilde av en gammel bonsai fra en park i Shanghai.
– Denne bonsaien har blitt tatt vare på hver dag i 600 år, sier han og peker på det storslåtte, grønne kunstverket foran beundrede øyne.
Menneske, sjel og natur. Bonsaikunsten kommer opprinnelig fra Kina. Det sies at de første bonsaiene hadde krokede stammer som lignet på drager, fugler og andre dyr. Trolig rundt 1195 e.Kr. kom miniatyrtrærne til Japan. Først blant buddhistmunker og senere blant aristokratiet utviklet bonsaikunsten seg til det vi kjenner over hele verden i dag.
På midten av 1800-tallet, begynte vestlige reisende å spre ordet om de bittesmå trærne som etterlignet modne, store eksemplarer fra naturen. Europa ble endelig introdusert til bonsaikunsten gjennom utstillinger i London, Wien og Paris.
Det er fortsatt merkbare forskjeller mellom den kinesiske og den japanske måten å dyrke bonsai på.
– Japanerne er veldig utstillings- og estetikkorienterte. De tenker mer på hvilken side treet skal betraktes fra og slike ting. Japanske bonsaier er mye mer stylet, kan du si, forklarer Gjerde mens han snur rundt og fikler med et minilønnetre.
I Japan er bonsaidyrking mer enn bare en hobby. Daniel Hubik, som driver nettsiden bonsaisite.com, forteller at japanere ser på bonsai som en sammensmelting av eldgamle trosretninger og østlige filosofier om harmoni mellom menneske, sjel og natur.
Bonsaieksperten Frank Okamura fikk i 1981 Den Hellige Skattens Orden fra keiseren Hirohito for hans jobb for å fremme kunnskapen om bonsai. Ordenen belønner fortjentsfull innsats for Japan. Philip Tacktill, tidligere president av Bonsai Society of Great New York, uttalte til avisen The New York Times da Okamura døde i 2006: «Okamura lærte oss at bonsaikunsten omfatter mer enn bare å fysisk utforme et tre; det krever spirituelt engasjement. En god bonsai er en refleksjon av personen som har dyrket den.»
Inspirert av skogen. Per Arild Gjerde er ikke den eneste bonsaiveteranen som har funnet veien hit denne kalde og glatte lørdagsmorgenen. Engelskmannen Paul Birtles er alt annet enn nybegynner når det gjelder bonsaidyrking. Han har heller ikke noe nøyaktig tall på hvor mange bonsaier han har.
– Tre hundre, kanskje, anslår han uten å gjøre et stort nummer ut av det.
Birtles ser nøye på en stusslig fikentreminiatyr. Han snur den rundt for å se den fra alle mulige vinkler. Mannen som eier den venter spent på ekspertrådene som kommer.
– Kanskje hvis du kutter det der, blir det bedre balanse. Det hadde gjort stor forskjell, sier han og viser det riktige punktet på stammen. Den ferske bonsaidyrkeren takker for hjelpen. Nå vet han hvordan han kan fiffe opp treet sitt.
– Hvorfor er du så fascinert? spør jeg Paul Birtles.
– Jeg skjønner ikke hvorfor noen ikke skulle være fascinert av slike miniatyrtrær. For de som driver med bonsaidyrking, handler det dessuten ikke bare om det å betrakte treet, men også om kunsten å utforme det. Det er jo ikke noe man gjør på fem minutter, det kan ta flere år.
Og hvor gammelt er hans eldste tre?
– Mitt eldste tre er eldre enn meg, omtrent nitti år gammelt, sier han muntert.
Birtles bor i et skogområde i Moss, hvor han enkelt kan finne inspirasjon til sine bonsaier.
– Når man dyrker bonsai, da begynner man virkelig å se på trærne, sier han på engelsk, til tross for at det er flere tiår siden han flyttet til Norge.
– Folk går vanligvis tur i skogen uten å legge merke til så mye. De ser ikke så nøye på trærne som bonsaielskere gjør.
Mannlig hobby? Bonsaier trenger konstant omsorg. Grener, bladverk og røtter må trimmes. Lysforhold, temperatur, gjødsling og vanning må kontrolleres nøye. Treet må noen ganger utformes ved hjelp av tråd. Det kreves også en del kreativitet av den som dyrker bonsaien å bestemme hvordan den skal se ut. Det er denne estetiske kvaliteten som gjør bonsaidyrking til mer enn bare hagebruk.
Norsk Bonsaiselskap har flest mannlige medlemmer, forteller kassereren Aira Finingen. Hun tror det har noe å gjøre med hvor tungt arbeidet kan bli.
– Det krever ganske mye krefter for eksempel å bøye og forme treet med tråd, forklarer hun.
Per Arild Gjerde, som ofte er med på bonsaiutstillinger og workshops, har dannet seg et generelt inntrykk av menn og kvinners forhold til bonsaikunsten.
– Det som er typisk når et ektepar kommer og ser på bonsaiene er at mannen spør hvor gammelt treet er, om du må ha det inne eller ute, og slike ting. Kvinnen spør som oftest hvor mye det koster. Jeg har inntrykk av at menn er mer engasjert i prosessen, mens kvinner vil ha noe pent å pynte med hjemme.
Han ser på Aira og legger til:
– Det er heldigvis noen som motbeviser det der også!